Jeg er opptatt av forskningsbaserte prosjekter som tar for seg verdien av å kunne ytre seg fritt både som enkeltindivid, kunstner og kjønn.
I mitt kunstneriske virke har jeg gjennom en femtenårsperiode arbeidet på kunstprosjekter som viser det relative i fremstillingen av kjønn. Min utvikling i tekniske uttrykk har i stor grad vært motivert av en utforskning av en tematikk omkring hvordan kropp forståes. Hvordan portretteres den? Jeg bygger mitt kunstprosjekt ut ifra et individuelt ståsted, – finnes det en egen måte og se verden på, og skiller det kvinnelige blikket seg fra det mannlige?
Innenfor sosiologien arbeider man ut ifra tanken om at det finnes en objektiv forståelse av kroppen som objekt. Ved hjelp av innsamlede data og empiriske undersøkelser kan man danne seg sannheter om kroppen som sjelden eller aldri trenger å prosesseres gjennom det menneskelige blikket. Å oppnå sikker viten i vitenskapen handler tvert imot om å redusere fortolkerens påvirkning på objektet som betraktes. Samtidig er vi alle fortolkere, og derfor er det interessant hvilke strukturer det i så fall er som styrer denne fortolkningen. Kan vi komme unna det at vi selv er kropp, og hvilket blikk er det da vi velger oss? I kunsten har mannekroppen tradisjonelt vært sett på som et symbol for det allmennmenneskelige gjennom så vel akt som anatomistudier, mens kvinnekroppen ofte har vært forherliget eller erotisert. Simone de Beauvoir har uttalt at forskjellen på sosiologi og kunst, er både at sosiologien forsøker å gripe verden objektivt, og at den ikke bæres frem av en stemme. I kunst uttrykker man derimot et menneskes syn på verden. Videre sier hun at asymmetrien mellom de to kategoriene, menn og kvinner, vises tydelig i den ensidige dannelsen av seksuelle myter. -At mannen er seksualisert og kjødelig for kvinnen, er en sannhet som ikke er blitt forkynt og menns synsvinkel er blitt forvekslet med den absolutte sannhet-(Beauvoir,2000:198).
Jeg forsøker å finne mitt eget kvinneblikk. Til dette formålet er maleriet velegnet da det ikke bare viser gjengivelsen av objektet, men samtidig synliggjør betrakteren gjennom de valgene som er tatt både i strøk og farger. Jeg arbeider hovedsaklig med maleri basert på fotografisk forelegg. Jeg arbeider med kjøttfulle religiøse motiver i akvarell hvor lidelsesmytologien settes i sammenheng med viljen til objektifisering og underkastelse, og i den senere tid med portretter av menn som representerer seg selv som feminine, samtidig som de poserer slik at de fremhever det mannlige kjønnsorganet sitt. Den maleriske fortolkningen av denne selvfetisjeringen trekker noe som kanskje begynte som et identitetsprosjekt for den enkelte over i maleriet som fysisk objekt. Jeg utformer narrative maleriserier hvor den taktile utførelsen av maleriet er viktig, strøkene – abstraksjon kontra figurasjon, der maleriet i seg selv blir et fetisjobjekt.
Det virker essensielt å klargjøre for meg selv hvilke mentale mønstrene som styrer hvordan vi fortolker verden. Dette fordi at det er bare gjennom å utvikle en viten om hvordan bilder fra fortiden styrer vår fortolkning av nåtiden, at vi kan produsere våre egne bilder og meninger. Ved å leke med de mytologiene som skapes både gjennom populærkultur og kanon, ønsker jeg å invitere inn til en alternativ fortolkning. Akvarellene er ment å tematisere det kvinnelige blikket, men kan samtidig forståes som allusjoner over ulike patriarkalske myter i billedkunst og populærkultur. Jeg mener det er viktig å reflektere rundt det diskriminerende ved vårt eget blikk. Som kunstnere er vi involvert i persepsjon på ulike nivå, og utforsking av sosiale og kollektive dimensjoner er ikke til å komme utenom. Roller blir tildelt og vi tar på oss ulike roller mer eller mindre ubevisst i ulike situsjoner. Mye av tematikken i mitt arbeidet gjennom flere år med objektifisering av menn og erotisering som maktstrategi, kretser rundt spørsmålet om en kunstners bidrag noengang kan fremstå som ukjønnet, og hvorvidt kjønnet kan transenderes. Det visuelle adresserer både muligheter og begrensninger.